Jeg tenker med dette innlegget å se litt subjektivt på fotografering som aktivitet.
Innholdet står for min egen regning og reflekterer noen av mine tanker og årsaker til at jeg driver med fotografering.

Fotografering er en uttrykksform som passer meg bra. Jeg er ikke av de superduperkreative som bobler over av ideer og jeg er heller ikke noe særlig på design (testet det og ga det opp…). Derimot føler jeg at jeg har et blikk for hva som er bra når jeg først ser det, og det er litt deilig å kunne bruke den evnen (sikkert ikke alle som er enig i at jeg har evnen heller 😉 ) og kunne få noe brukbart ut i andre enden.
Jeg er foreløpig såpass fersk i «gamet» at jeg fortsatt holder på og «finner meg sjæl» hva uttrykk og sjanger angår, men jeg er av natur generalist, ikke spesialist, så jeg kommer sikkert til å fortsette og ta bilder av alt mulig i lang tid fremover. Det som er veldig tilfredsstillende å registrere er at jeg stadig har utvikling og lærer noe nytt, ikke bare bak kameraet, men i etterbehandlingen også.
Det er mye som pirrer nysgjerrigheten og jeg satser på å ha foto som aktivitet og kanskje lidenskap i mange år fremover.

Fotografering

Opprinnelsen for ordet kommer fra gresk og betyr «tegne med lys».

Definisjon fra Wikipedia:
«Fotografering er å gjennomføre og praktisere vitenskapen/kunsten å skape varige bilder ved å registrere lys eller annen elektromagnetisk stråling, enten elektronisk ved hjelp av en bildesensor, eller kjemisk ved bruk av lyssensitivt materiale som fotografisk film.»

Så vi trenger altså lys og et verktøy for å registrere lyset. Men når disse helt grunnleggende forutsetningene er fylt så spriker resten i alle retninger.

Hvis jeg skal prøve å oppsummere mitt inntrykk av hva fotografering som aktivitet er, så blir det i følgende punkter:

• Tilgjengelighet
• Allsidighet og fleksibilitet
• Subjektivitet

 

Tilgjengelighet

Med bakgrunn i de helt grunnleggende behovene/kravene for å bedrive fotografering, kan man si at dette er en høyst tilgjengelig aktivitet som de fleste kan bedrive. Man trenger et kamera og noe man har lyst til å ta bilde av, og det er stort sett det.

Allsidighet og fleksibilitet

Det kreves nesten ingenting å komme i gang med fotografering. På den annen side er det nesten ingen grenser for hvor mye tid og ressurser man kan bruke på det. Man kan spesialisere seg basert på motivvalg og sjanger. Spesialisert utstyr finnes for de fleste sjangere og i de fleste prisgrupper. Samtidig kan man ofte fint benytte det samme utstyret til mange forskjellige sjangere.

Overalt hvor mennesket kan gå kan det fotograferes. Alt mennesket ser kan fotograferes. Til og med ting vi ikke kan se og steder vi ikke kan gå kan fotograferes (mikro-fotografering, infrarødt, astro-fotografering m.m.).
Fotografiet kan være veldig dårlig eller på høyde med det beste fra andre visuelle kunstformer. Det kan være likegyldig eller enormt meningsbærende. Det kan ha topp kvalitet og minimalt meningsinnhold, eller ha dårlig kvalitet, men skjellsettende innhold. Det kan være et bilde av typen som det går tretten av på dusinet, eller det kan gi overraskende ny innsikt fordi det er gjort på en original og annerledes måte. Dette bringer meg til….

Subjektivitet

Fotografering er en handling som starter med fotografen og dennes ønske om å lage et bilde. Kameraet er verktøyet og bildet er resultatet.
Alt som skjer i denne prosessen avgjør hvordan sluttresultatet blir og om det oppfyller ambisjonen.

Hvem bestemmer hva som er et godt bilde?
Fotografen er avsender (vi snakker kommunikasjon, ikke sant?) og vet hva som ble tenkt og følt da bildet ble tatt, hvorfor det ble tatt og hvordan det ble gjort.
Betrakteren/publikum er mottageren og har ingen anelse om hva som ble tenkt og følt da bildet ble tatt, med mindre dette kan kommuniseres gjennom/i bildet. Ofte vil mottageren ha et annet begrepsapparat og erfaringer enn fotografen og heller ikke ha noen bevisst kunnskap om hvordan gode bilder lages.
Det vil med andre ord alltid være åpning for tolkning og synsing, så et bilde vil ikke bli likt av alle, uansett hvor mye arbeid og omtanke som ligger bak. Dette er realiteten.

Så oppsummert:
Om fotografen er tilfreds med sin innsats og verdsetter de tilbakemeldinger som måtte komme, så er det til syvende og sist kun fotografen som sitter med fasit.
Med andre ord er det opp til deg og dine ambisjoner å definere hva som er et godt bilde… (både betryggende og skremmende, ikke sant?)
Men hvis du ikke får de tilbakemeldingene du ønsket deg gir vel det grunnlag for å jobbe videre for å bli bedre…?